Erling Sigbjørn Landa

Jeg har så mange flotte minner og opplevelsene med onkel Erling. Han var alltid invitert i alle feiringer vi har hatt, fra dåp, konfirmasjoner, bryllup og bursdagsfeiringer osv. Og han stilte alltid opp. I det siste året, var vi ute på Åkra og hentet han da det var selskapeligheter.

Hver nyttårsaften i de siste årene var han og foreldrene mine hos meg. Da jeg spurte om han ville komme, var han rask til å svare: "Selfølgelig! Det er jo tradisjon!" Da ble det pinnekjøttmiddag og brettspill og prating, før vi så på alle rakettene ute kl 24. Jeg kommer til å savne han spesielt hver nyttårsaften!

Ellers kom han ofte på besøk til foreldrene mine i Vats. Da ble det mimring fra da han bodde i Vats - og alt det som skjedde i gamle dager. Det var interessant for oss å høre på. Han husket så godt, så vi fikk vite mye vi ikke visste fra før.

Plutselig kunne det ringe på døra mi en søndag, og da var det onkel som hadde tatt seg en tur. Det var så koselig. Vi pratet og drakk kaffe. Logo, hunden min, var alltid såå glad for å se onkel Erling, så da måtte Logo klappes og koses med.

Hele familien hadde stadige hotellturer, med mye "lått og løye"! Det er så koselig å treffes slik, og dermed har familien alltid klart å være en sammensveiset gjeng, selv etter at bestemor Lisa døde. Onkel Erling elsket å være med på disse hotellturene, og vi kalte han for familiens patriark, siden han var den eldste av søskenflokken.

Han var veldig glad i å kjøre bil, så det ble mange turer rundt om kring. Han kjørte stadig over fjellet til østlandet for å besøke søsknene sine. De var veldig knyttet til hverandre og de kom også ofte på besøk til han på Åkra.

I de senere årene tok foreldrene mine han med seg på flere bilturer rundt i distriktet her. Det likte han veldig godt. De var bl.a. i Sauda og så på maleriene til Håkon Landa i Folkets Hus, og onkel mimret om da han jobbet på smelteverket i Sauda. De var også på Finnøy, der var han dreng.
"Hvor skal vi neste gang da" spurte han da de kom hjem. Han gledet seg alltid til disse turene.

I fjor hjalp Jan onkel Erling med å selge bilen sin. Han fant selv ut at han ikke kunne kjøre bil lenger, noe vi syntes var veldig flott at han tenkte på selv. Da ble det kjøp av "mopedbil" som han kjørte rundt med på Åkra.

Heldigvis har vi veldig mange gode minner å tenke tilbake på.

Hvil i fred, onkel Erling.

Hilsen Irene